Mjødurt

Mjødurt (Filipendula ulmaria) har gjennom århundrer vært omtalt i europeisk folkemedisin i ulike sammenhenger. Historiske kilder beskriver blant annet bruk i forbindelse med revmatiske plager og tilstander knyttet til urinsyregikt, der planten tradisjonelt ble anvendt for å øke urinmengden.

Blomster og unge blader av mjødurt ble ofte bearbeidet til te. I eldre overleveringer ble planten tillagt egenskaper som i samtiden ble forstått som vanndrivende, betennelsesdempende og lindrende ved revmatiske plager. Disse tilskrivningene bygger på erfaringsbasert kunnskap fra tidligere generasjoner og reflekterer datidens medisinske forståelsesrammer.

Ved siden av folkemedisinsk bruk hadde mjødurt også en tydelig plass i dagliglivets kultur. På grunn av sitt aromatiske preg ble planten tradisjonelt brukt til å smaksette drikker som øl, mjød og vin, samt i søte og fruktbaserte tilberedninger. Smaken ble beskrevet som mild, blomsteraktig og lett sødmefull.

Fra et plantekunnskapelig perspektiv er mjødurt også dokumentert for sitt innhold av bestemte grupper av forbindelser, blant annet ellagitanniner og andre polyfenoliske stoffer, som tidlig var gjenstand for botaniske observasjoner.

De beskrevne historiske anvendelsene og innordningene gjenspeiler kunnskapen og praksisen slik den var i sin tid.
De utgjør ingen påstand om dagens anvendelse eller virkning.

I dagens kontekst

Meadow representerer en moderne tilnærming til planter, der kunnskap, opprinnelse og bearbeiding står i sentrum. Det handler ikke om raske effekter, men om bevisste valg og en tilbakeholden bruk av plantebaserte råvarer.

I en tid der mange produkter defineres gjennom påstander om virkning og nytte, forstås Meadow som en enkel urtebasert tilberedning med klar opprinnelse. Sammensetning, bearbeiding og bruk er holdt transparente.

Meadow er ikke ment som erstatning for medisinske eller terapeutiske anvendelser.
Det er en urtete med plass i hverdagen – uten å love noe.